I pensjonsordninger etter LOF er pensjonsløftet basert på vilkårene i pensjonsavtalen, og alderspensjonen fra pensjonsalder er basert på medlemmenes lønnsnivå på pensjoneringstidspunktet (”sluttlønnsprinsippet”). Den årlige pensjonspremien som skal sikre årets pensjonsopptjening, med tillegg av årets risikopremier og kostnader, beregnes på grunnlag av den til enhver tid gjeldende lønn. Det avgjørende spørsmål i vurderingen av regnskapsmessig behandling etter IAS 19 er om det er en forpliktelse, juridisk eller underforstått, mellom foretaket og de ansatte der foretaket innestår for at de ansatte skal få en pensjon basert på en andel av sluttlønnen.

Sluttlønnsprinsippet innebærer at arbeidsgiver ved hver lønnsregulering (lønnsvekst) har en forpliktelse til å foreta ytterligere innbetalinger (engangspremier) for til enhver tid å være à jour ut fra ny, gjeldende lønn. Dette fordi LOF krever at de opptjente pensjonsrettighetene (fripolisen) skal være basert på ny lønn. Foretaket må derfor betale en engangspremie ved lønnsøkning, for å dekke tilhørende økning i pensjonsforpliktelsen fra opptak i pensjonsordningen. Arbeidsgiver er også eksponert for demografisk risiko knyttet til for eksempel levealder og uførhet ved at endringer i disse faktorene kan påvirke nivået på framtidige innbetalinger til livselskapet. Foretakene har dermed pådratt seg en betydelig økonomisk og demografisk risiko som ikke er avlastet gjennom innbetalt premie, gitt at pensjonsordningen videreføres. At pensjonsordningen kan avvikles på et framtidig tidspunkt skal i henhold til IAS 19 og NRS 6 ikke reflekteres i regnskapet før en slik hendelse eventuelt inntreffer.

Det er derfor vår oppfatning at pensjonsordninger etter LOF fortsatt utvilsomt skal regnskapsføres som ytelsesbaserte pensjonsordninger etter IAS 19 og NRS 6.

Hele uttalelsen kan du lese her.